Tull fra Kvalheim

Jeg er nå i Trondheim. Jeg skal delta på Trondheimskonferansen for andre gang. Noe av det første som møter meg i Trondheim er en Aftenposten-forside hvor YS-lederen Tore Eugen Kvalheim påstar at LO “sutrer og svartmaler” når det snakkes om arbeidslivet. “Deler av venstresiden og LO tegner et skremmebildet av arbeidslivet”, sier han.

Kvalheim referer til en undersøkelse gjennomført av Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) hvor folk blir spurt om hva de synes om arbeidslivet. Undersøkelsen har visstnok funnet ut at: * Litt færre opplever stress. * Færre har har fysisk arbeid. * Noe flere har en sikker jobb. * Flere melder de har fleksibel arbeidstid

Denne undersøkelsen mener Kvalheim viser at det ikke foregår en brutalisering av arbeidslivet. Han tar feil.

For det første så er det bare “litt færre ” som sier at de opplever stress på jobben. Dersom det stemmer at noen færre har et fysisk hardt arbeid, så forteller det uansett oss ingenting om hvordan den store gruppen med arbeidsfolk som fortsatt har et hardt fysisk arbeid opplever utviklinga i arbeidslivet.

Innafor for eksempel helse, omsorg- og sosial, reinhold og hotell- og restaurant, bare for å nevne noen bransjer, så er jo trenden at færre ansatte blir satt til å gjøre de samme oppgavene som flere gjorde før. Det er klart at dette er en brutalisering av arbeidslivet. I tillegg fører så klart den økende arbeidsledigheten etter den økonomiske krisa til et arbeidsliv som er mer ekskluderende. Det høye antallet uføretrygda og det økende langtidssjukefraværet viser med all tydelighet at det foregår en brutalisering av arbeidslivet. De arbeidsledige og uføretrygda som ikke har en arbeidsplass å gå til kan jo heller ikke svare på spørsmål om de opplever stress i arbeidshverdagen. Disse er jo ekskludert fra arbeidslivet.

Den store forekomsten av sosial dumping i for eksempel bygg- og anleggsbransjen, med dårlig sikkerhet på arbeidsplassen og lave lønninger, er en annen side ved brutaliseringa av arbeidslivet.

En slik undersøkelse som AFI har gjennomført er ikke så mye verdt. Jeg tror at man i stor grad kan forklare funnene deres ved at mange har fått en høyere terskel for hva de vil beskrive som “stress” enn tidligere.

Hvordan forklarer Kvalheim at enkelte yrkesgrupper har fått en lavere forventa levealder de siste åra? De fleste burde jo nå være klar over det faktum at det er en enorm forskjell på den den forventa levealderen til forskjellige yrkesgrupper. De med de hardeste jobbene lever kortere enn dem som har lite fysisk slit i arbeidshverdagen. Slik har det alltid vært, men i forhold til dette fenomenet  – ofte kalt for dødens klasseskille –  har det altså ikke skjedd noen positiv endring.

YS har 215 000 medlemmer, og er sånt sett mindre enn både LO (860 000) og Unio (280 000). Men det er allikevel et stort mindretall av dem som føler brutaliseringa av arbeidslivet på kroppen som har sitt medlemskap i et YS-forbund. Jeg mener Tore Eugen Kvalheim skylder alle disse en unnskyldning.